Damned it

Those people pertaining to be in charge of making wonders by torturing and other illegal acts; are you stupid? Do you think no-good is good? Failure excellence? There is no hope for you, and to Hell you will get.

Disippelen Johannes – den elskede

Jeg mener jeg har snakket med disippelen Johannes. Jeg mener han ble norsk, etter hvert. Jeg spurte ham ikke om noe, mener jeg, men han fortalte meg hva jeg trenger å vite. Og han sa “ha det godt”, til meg. Og, jeg fikk sagt ham at jeg er evig takknemlig. Det er rart med det. Jeg har snakket med engler, mener jeg. Men denne mannen var virkelig, da jeg fikk vist ansikt for ham.

Sliten i dag – men likevel

Gud vet hvor jeg får krefter fra. Men dagen i dag har vært slitsom. Jeg har ikke gjort så mye. Men jeg er utkjørt. Også i dag har jeg ryddet litt i skogen øst for meg. Og det blir stadig litt finere. Nå er der mange som går i skogen, også, ser jeg, så stien er tråkket. Og det gjør sitt til at skogen blir folkelig. Hva dyrene, her, tenker om det vet jeg ikke, men det er jo morsomt at hjortedyrene har markert seg ved inngangen til skogen. Jeg gikk nettopp en liten spasertur inn, og rett innenfor inngangen ved Rådyrveien ble jeg oppmerksom på tre stubber etter tre trær jeg saget ned tidlig i vår. Da var skogen et helvete, og jeg tenkte, da, vel, hva nå. Blir psykiatrisk sykehus det neste. Og i dag ser jeg at hjortedyr har laget revir rett utenfor porten til skogen nedenfor de store steinene. Så, noe har skjedd. Jeg saget forresten ned et rimelig stort dødt tre, i dag. Det var ikke så tykt, men veldig langt, så det vil gjøre seg som gjerde i stien jeg rydder i nord. Og, så mener jeg det var godt å bli kvitt det. Senere saget jeg ned et litt mindre dødt tre som sto i veien for stien. Og det brukte jeg også som gjerde. Men jeg nyttet håndsag. Jeg hadde ikke buesaga med. Så, jeg tok meg helt ut. Jeg lovte meg selv at jeg skulle få karamellpudding om jeg var flink gutt, men jeg orket ikke å være så veldig flink, for der er fortsatt et dødt tre som sperrer, som må ned, og jeg glemte det da jeg spiste middag. Ellers fjernet jeg de to små områdene med brennesle under kvisthaugen til bonden i øst, i dag. Og, jeg måtte litt oppover, også, for der var noen tilfeller av brennesle jeg hadde oversett, og, jeg tenkte at man ser det man vil se, og, det er kanskje ikke så bra, tenkte jeg, men så tenkte jeg at det er kanskje akkurat som vi vil ha det, likevel. I hvertfall er jeg sånn at jeg vil se hva jeg vil. Nå er der fortsatt brennesle sør for kvisthaugen. I dag ser det ut til å være mindre enn hva det så ut til å være forleden dag, og der er et øvre og et nedre felt, og det lar seg plukke, tenker jeg. Vi får se. Jeg tenker på dyrene. Og, jeg tenker på barn, som med høye støvler på, må vite, tar seg ned til inngangen til dalen. Men hva jeg føler for, er jo ikke å plukke brennesle. Hva jeg føler for, er å lage den stien opp til barnehagen. Jeg har vanvittige øyeblikk av fryd når jeg tenker meg ungene toge inn i skogen over de ulike feltene, og det å lage den stien helt fram kommer jeg til å gjøre. Takk, Gud.